Unger kan mye bedre engelsk enn tidligere generasjoner, takket være internett. Men kan de norsk? Når jeg leser nettaviser og hører på radio, innser jeg at det forresten ikke bare gjelder unger.
En januartorsdag hørte jeg på NRK en reporter som fortalte om Joe Bidens første dag i det ovale kontor: «President Joe Biden signerte i alt 17 presidentordrer som omfatter saker som rangerer fra klima til koronatiltak».
Er det bare jeg som er språknerd når jeg reagerer på at reporteren ikke vet at «range» på engelsk og «rangerer» på norsk ikke nødvendigvis betyr det samme?
Fremmedspråk er viktig
Det er ingen tvil om at fremmedspråk er viktig og at det å kunne engelsk og andre språk godt er en styrke. Og det selv om du sitter på hjemmekontor i en norsk småby. I mange yrker, der digitaliseringa gjør at det ikke spiller noen rolle hvor folk jobber, vil engelsk naturlig bli det daglige arbeidsspråket når du har tre medarbeidere på Gjøvik, en på Smøla og fire i New Delhi. Men blir folk så vant til engelsk at de ikke kan norsk lengre?
Google Translate?
Som språknerd har jeg samlet en hel rekke med skjermdumper som ofte blir god underholdning når jeg kurser i folk i skriving og tekstproduksjon.
Her har vi Dagbladet som forteller om hvordan Sean Connery ifølge hans kone «gled avgårde» mot døden, eller at noen etter nok et øyeblikk av galskap fra Donald Trump kommenterte at dette «bare er en annen dag på kontoret». Eller at NRK altså melder at Bidens presidentordrer tydeligvis rangeres på et vis, fra klima til koronatiltak. Du risikerer å miste troverdighet på grunn av dårlig språk selv om produktet ditt egentlig er snøfresere eller laftehytter. Men når journalister oversetter «slide way», «just another day» og «range» ikke bokstavelig til norsk, er det egentlig katastrofe for selve produktet.
Enhver dyktig oversetter vet at du må oversette meningsinnhold, ikke ord for ord. Du trenger forresten ikke være noen dyktig oversetter heller, det holder at du kan ditt eget morsmål for å se at noe skurrer.
Utvikling eller forvitring?
Det norske språket vil ikke forsvinne. Dialekter vannes ut, ja, men språket vårt vil bestå. Og det vil endre seg, slik som det alltid har gjort. Jeg kan gjerne stusse over uttrykket «jeg har tenkt til å….». Du vet, det som før het «jeg har tenkt å…», men hvor det etter hvert har sneket seg inn en blindtarm av unødvendig «til». Men hvis tilstrekkelig mange sier det over lang nok tid, er det det heter på norsk.
Når tek.no melder at Google Nest sin wifi-enhet er «enkel for øyet» (easy on the eye), vet jeg som ganske språk-konservativ, nesten ikke om jeg skal le eller gråte. Men vi har importert masse engelske uttrykk før, så hvorfor ikke. Sånn er utviklingen.
Det er uansett ikke nye uttrykk som er problemet, men mangelen på ordforråd. Når både den oppvoksende slekt og toneavgivende grupper som journalister ikke lengre har ordforråd til å uttrykke seg på norsk, men ender opp med å adoptere engelske formuleringer direkte til norsk, da er det ikke utvikling, men forvitring.
Alle fra norske skoler til landets redaksjoner vil helt sikkert si at de jobber godt med norsk, og er bevisst på hvor viktig det er med godt, riktig og nyansert språk. Og mange er selvsagt veldig flinke. Likevel mener jeg at forvitringen av det norske språket må på dagsorden. For å sitere Dagbladet i en artikkel om kritikken mot Donald Trumps nyttårsfest: «Siste ord er tvilsomt sagt».